Den 14. juni arrangerer Harstad Seilforening Harstadseilasen i byens ytre havnebasseng. Regattaen mangler to dager på 134 år siden sitt eget historiske utspring.

En ambisjon om å gjøre fiskeriene litt tryggere, en hel del finslipt båt- og seilhåndtering, rått båtbyggertalent og en svensk konge spiller viktige roller i historien om den første organiserte kappseilasen nordpå.

«Min underdanigste Tak til Deres Majestæd for den min Fembøring tilfalne Kongepræmie ved Regattaen paa Harstad.”

Korthugd og formelt, men stolt og ærbødig meddeler han seg, båtbyggeren og skarpseileren Johan Edvard Olsen. For kort tid siden hadde han med sin sjølbygde fembøring «Anna Marie» feid all motstand av banen.

Olsen var født på Renså i daværende Ibestad, nå Tjeldsund kommune, og må ha vært blant de beste båtsmedene i landsdelen, i en tid da nordlandsbåten i alle sine størrelser dominerte fjorder og sund i nord. Da han takket kongen med de ærbødige ord var han etablert med båtbyggeri, som han etter hvert flyttet inn til Harstad.

Det kunne neppe skade at han i tillegg hadde Nils Skandfer som halskar, i praksis nestkommanderende om bord, også han fra Renså. Skandfer var i tjueårene, et lysende talent som skulle bli en ener innen konstruksjon av nettopp de dekkede fiskebåtene nordlandsbåtene konkurrerte mot den fine junidagen i 1891. De som vi i dag gjerne med nostalgi omtaler som de tradisjonelle, nordnorske fiskekutterne. 

Johan Edvard Olsen var strålende fornøyd. Telegrammet til den svensk-norske kong Oscar II ble avsendt som takk for at han var blitt tildelt en omkring 30 centimeter høy, skinnende blank sølvpokal med forsiret lokk.

Sommeren hadde latt vente på seg. Bare noen dager før det store handelsstevnet i Harstad i juni i 1891 hadde snøen falt helt ned mot flomålet, forsommeren hadde slått seg komplett på kjerringmåten med en lang periode jernkalde netter og blåsure dager. Men så hadde vårherre snudd godsida til. Sommeren var i løpet av helgen kommet brått og uventet, hjertelig strålende.

Livlig sted for handel og kommers

Harstad er i 1891 et kraftig voksende tettsted med omkring 1500 fastboende sjeler. Ikke mye å skryte av. For det meste er trehusbebyggelsen konsentrert om havneområdet, men et og annet hus har jammen slått rot noen steinkast oppover i terrasseåsene rundt. Silda har begynt å bringe rikdommer inn til byen.  Det er vekst og kommers. De siste årene har det lille strandstedet utmerket seg med populære markeder fram mot midtsommeren.

I dag, tirsdag den 16. juni 1891, myldrer det i det lille tettstedet. Havna er pakkfull av båter i alle fasonger. Markedet, som etterhvert har fått den mer prestisjefylte betegnelsen “handelsstevne”, har trukket til seg folk i hopetall. Stevnet i Harstad er egnens store årlige sosiale og kommersielle begivenhet. Ifølge Tromsø Amtstidende, dagens Harstad Tidende, befinner seg i byens gater lange rader av salgsboder, 79 i tallet. Dessuten “48 Restaurationer”. Avisen anslår at “4 a 5 Tusind Mennesker” går omkring i Harstad denne markedsuka. Det kjøpes og handles. Båter, utstyr og redskap.

Dansen svinger, og begerne likeså, med liv og lyst ut i de små, lyse timer. Mange snakker om årets store nyhet, offisielt benevnet “Den 1ste Nordlandske Regatta på Harstad”. Med åtti påmeldte båter kommer det til å bli en spektakulær affære. Sølvpokalen kongen av Norge og Sverige, Oscar II, har skjenket til vinneren, er også samtaleemne over skjenkediskene, må vi kunne anta. 

I 1891 hadde Harstadregattaen et klart økonomisk og teknologisk perspektiv. Mannen bak hele arrangementet, fiskeriinspektør Jens O Dahl, hadde fått med seg lokale stormenn for å stimulere fiskere til å anskaffe større, langtgående, men framfor alt sikrere båter.

De tradisjonsrike nordlandsbåtene, direkte ætlinger av vikingskipene, var kjappe og smidige, men egnet seg ikke veldig godt til å gå langt til havs, og boforhold kunne det være så som så med. Den lokale fiskeren var vant til å dra ut i morgengryet og gå inn til lands og ta kvelden i en by, et fiskevær eller kanskje et høvelig utvær. Større og dekkede båter kunne man bo i, gå lenger ut med, og tåle større bølger, skulle uværet dukke opp.

Seilsportens framvekst

Seiling som sport hadde eksistert allerede i århundrer. Rike nederlendere holdt viltre seilrace på kanalene med jaghter allerede på 1600-tallet. Den første seilforeninga dukket opp i Irland og var allerede over hundre år gammel. Den første svenske foreningen var seksti. Den britiske dronning Victorias pokal fra 1851, nå bedre kjent som America’s Cup, det eldste trofeet som finnes uansett sport, var ennå et rikmannsfenomen man kanskje hadde lest om i avisen. Den gang som nå.

Men i 1891 er Norge allerede i god flyt som seilsportnasjon. Colin Archer- og Sinding-båter har allerede for ti år siden innkassert ære og berømmelse for sine fine seilegenskaper i større konkurranser. I årene som fulgte ble flere sentralt støttede regattaer arrangert i blant annet Bodø, Tromsø og Hammerfest. Harstadregattaen regnes som den første offisielle regatta nord for Trondheim.

En og annen kappseilas hadde nok forekommet i fjordene i Nord-Norge. Det var ikke fritt for at fiskerne la inn et aldri så lite konkurransemoment på vei til og fra Lofotens skreirike felter. Særlig over Vestfjorden. Det ble talt lenge og vel og varmt om høvedsmannen som gjorde Vestfjorden unna på kortest tid. Og det var i alle fall en æressak såvel som et økonomisk pluss å kunne sluke et havstykke i fint og vakkert driv, med god buk i seilet og en skumkjeft om framstavna på fembøringen. Sånn var det da, og er det nå, at om to seilbåter befinner seg på fjorden samtidig, ja så er det i realiteten ei kappseiling på gang.

Interessen for den 1ste Nordlandske Regatta hadde i førstningen vært «så där». Komiteen kunngjorde premier på rekke og rad, det var fiskeutstyr, seil og garnspill. Fiskerne hadde mye annet å gjøre. Men så:

– Har du ikke hørt det? I Harstad setter de opp en sølvpokal fra selveste kongen – nåja, svenskekongen Oscar II riktignok – men allikevel, til den raskeste båten! Ja, nei, hva venter vi på…

Interessen tok seg kraftig opp etter at Oscar viste denne sjeldne interessen for nordnorsk næringsutvikling.

Pionerer

I Harstad denne midtsommeren befinner seg fiskeriinspektør Jens Olsen Dahl fra Bodø. Hr. inspektøren hadde iscenesatt begivenheten sammen med sin kollega, fiskeriinspektør Fleischer. Redaktøren for lokalavisen, P. O. Klinge, og skipsekspeditør Richard Kaarbø, stedets matador, Harstad bys grunnlegger og senere ordfører, støtter konkurransen helhjertet.

Jens Olsen Dahl er en idealist som lenge har ivret for å forbedre fiskeflåten. Nordlandsbåten, fiskerens arbeidsredskap gjennom hundrevis av år, er lumsk. Joda, smellvakker og lynrapp, men den tragiske statistikken som følger båttypen lar seg ikke skjule. Hvert år “blir” mange fiskere på havet. Dahl er overbevist om at han kan knekke den stygge statistikken hvis han bare får fiskerne til å gå over til dekkede båter,  og aller helst båter med innbygde, vanntette skott, som kunne gjøre dem synkefrie. Dahl mener også at større, mer hensiktsmessige båter vil bære seg bedre økonomisk. Den industrielle revolusjon lurer rett bak århundreskiftet.

Slett ikke alle er enige. Nordlandsbåten har vist sin fortreffelighet i kystfisket i generasjoner. Fiskerne er vant med den åpne båten, alle bruk er nøyaktig tilpasset båten, og båten er gjennom tradisjonen nøye tilpasset bruken. Fiskeren er født inn i båten. Høvedsmannen – skipsføreren – er oppvokst med styrvolen i armhulen, skautet – skjøtet – i neven og vinden hylende rundt ørene. Han er fullbefaren seiler, akkurat som mannskapet. Hver fiber i kroppen er ett med treverk, tauverk, seil, vind, sjø og landskap.

Ikke rart han rynker litt på nesa til de nye skøytene. Så ubergelig langt ned til havflata! Skal jeg være nødt til å løfte garn og fangst halvannen meter, ei hel favn, for å lempe fisken inn?

Og det er en kjent sak, at å arbeide i en åpen båt, som du står nedi, er lunere i blåst enn på et båtdekk, der hele mannen er utsatt. Nei, fiskerne hadde tungt for å forlate sine øyensteiner.

Fiskeriinspektørens tankegang var enkel: Den som får se, forstår.

Slaget på Vågsfjorden

Regattaen er bestemt til mandag 15. juni. Dagen opprinner med det mest praktfulle sommervær. Og blikkstille. Fjorden er et hamret tinnfat. Handelsstevnet inne på land får en pangstart. Men huff for et seilføre!

Om kvelden går alt folket til ro, som det står i lokalavisa, med “de mest brændende Anmodninger til Vindguden om under Embeds Fortabelse at slippe ordentlig løst den 16de”.

Tirsdag den 16. juni opprinner. “Med ængstelige Blikke blev mangt et Hoved stukket ud af Vinduet (…) men glad i Sind blev det strax trukket tilbage; thi det blæste en frisk Bris.”

Huhei, her skal seiles!

Ikke seilvind å bli skuggredd av akkurat. En frisk sørvestlig, sommervennlig bris inn fra storhavet og opp Tjeldsundet. “Magsvejr!” Perfekt for nordlandsbåter kledt i råseil med topp. De langt tyngre, og ofte underriggede, skøytene får fart først i litt mer vind. Dessuten er det besluttet at skøytene ikke får bruke breifokk – datidens spinnaker – ettersom ikke alle skøytene har slikt seil. Komiteen ønsker at forholdene skal være så like som mulig innen hver klasse.

Man kan merke seg at reglene var klare på at det skulle brukes hverdagsseil i konkurransen. Å kjøpe seil spesiallaget for regattaen var ikke lov.

Regattakomiteens medlemmer bærer røde bånd på klærne.

“Naar bær det ivei? Det var det Spørgsmaal, hvormed enhver Rødbaandsmand blev hilset, efter at han havde været så ulykkelig at vise sig uniformeret på Byens Gader. Og med en allerhelvedes Dristighed svarede han saaledes: – Pas paa naar de 4 Kanonskud gaar!”

Klokken halv tolv smeller det fire ganger fra en kanon. Flere tusen mennesker strømmer ned på kaiene i Harstad. På reden ligger mengder av båter, mange av de 80 startende båtene er i ferd med å heise seil. Det vrimler av tilskuerbåter, fulle av folk, som har rodd utpå for å kikke nærmere på starten. Inne ved havna ligger stasdamperen “Neptun” fra Bergenske Damp, med 60 turister ombord. Damperne “Sandhornet” og “Hejmdal” er dommerskip. Damperen ”Jølster” ligger ute i reden og er tilskuertribune.

Vi har et unikt bildemateriale fra regattaen. Fotografen Harald Hanssen sto på dekket av en dampbåt og tok glimrende actionbilder, sju-åtte kopier fra glassplater av selve regattaen er bevart, noen av dem er å finne i Sør-Troms Museums samlinger. I tillegg finnes bilder av den pakkfulle havna, trolig tatt under regattahelga. 

Tradisjonen seirer

Klokka tolv presis går et blått flagg til topps på dommerbåten “Hejmdal”, og fem minutter etter smeller startskuddet. Første pulje – skøyter med sneseil – stikker i vei fra startlinjen mellom Stangnesodden og Tyvholmen, i øst-sørøstlig retning mot Hallevika på Rolløya. Vinden står inn like foran styrbord tvers, en ganske grei, høy slør for ei skøyte, grei høyde også for en nordlandsbåt med sitt firkantede skværseil halset langt framover.

Hvert femte minutt smeller et nytt kanonskudd. Hver gang setter en av de fire klassene av gårde: Notbåter, fembøringer og til sist åttringer og halvfemterømminger. Den første store seilregatta i Nord-Norge er i gang. Flere lignende regattaer skal komme. I Tromsø, i Hammerfest, i Bodø. Men Harstad er først ute.

Johan Edvard Olsens fembøring stormer frem så det bruser om stevnet. Han kan sin båt til fullkommenhet og har fingerspissgrep på alle råseilsriggens finesser. Første legget, fra Stangnesodden til Hallevika på Rolla, med vinden inn litt framom styrbord tvers, gjør han unna på 35 minutter og 15 sekunder. Nils Skandfer sitter på rekka med suggen mot vinden og holder kontroll på lo-liket av det store skværseilet. Snittfart er imponerende 11,2 knop. En jolle ligger som merkebåt ved Hallevika. Olsen drar i styrvolen, det korte roret (som heter styre på en nordlandsbåt) roterer ut mot babord, og den langkjøla fembøringen svinger mot venstre mens mannskapet braser om stor- og toppseil. 

Det andre legget i trekantbanen i indre Vågsfjord går i nordvestlig retning mot Kjøtta, med vinden inn på babord side, attaførr tvers, som Olsen kanskje uttrykte det. Her får nordlandsbåten til fulle vise sine ypperlige egenskaper som unnavindsbåt. Når det går som raskest, løfter seilet skroget halvveis opp på sin egen baugbølge. Fembøringsskroget er blitt halvplanende. Det brummer under båten, omtrent som lyden fra grus og stein som ruller over treplanker. Mindre våt flate som bremser, gjør at båten øker farten ytterligere, mer enn klassisk deplasement-fysikk skulle tilsi. 

Distansen fra Hallevika til Kjøttas sørspiss, eller kanskje i nærheten av Røkenesbøen nord av Måga, unnafurer han på 36 minutter og 15 sekunder. Snittfart er 11,4 knop. Olsen er raskest – utrolig nok – også på tredje legget, kryssen tilbake til Harstad. Men vinden er urolig. Stødig i retningen, men av og til svinner den hen til et lite pust, for så å friskne til igjen, i kjent Vågsfjord-stil. 

Vinden må ha stilnet, og fembøringen må ha gjort en hel del manøver for å nå fram. Den siste etappen tar godt over en time, og «Anna Marie» blir klokket inn til totaltid på 2 timer, 38 minutter og 15 sekunder. Annenplassen går til nok en fembøring, i mål nøyaktig ti minutter etter Olsen. Raskeste sneseilsbåt, det vil si en båt med seilene på langs istedenfor på tvers som en fembøring, er en særdeles linjelekker, klinkbygd «Bodø-båt». Den ligger ikke langt etter, og har seilt kortere distanse på sistelegget. Den glir over målstreken ti minutter og femten sekunder etter vinneren, viser tidtakernes tabeller.

Målgangstidene og resultatene kan leses i sin helhet i et hefte Jens O Dahl fikk utgitt en tid senere. Der framgår at de rundt 80 deltakende båtene kom fra hele landsdelen. Foruten fembøringer, åttringer og noen mindre nordlandsbåter, var det notbåter og

Seieren er total. “Jublende Hurraraab hilste fra Dampskibene Ankomsten af de hurtigste Baade”, skriver redaktør Klinge i sitt sportsreferat. Ni sneseilere er fremdeles utpå etter at den siste av de tre fembøringene har fullført løpet. 

“Uvante Sejlere”

Den gode fiskeriinspektør er vel ikke helt fornøyd over at “den Nationale Type” (nordlandsbåtene) tok så godt for seg av premiebordet.  I sin beretning om det store arrangementet forsøker han å unnskylde skøytenes tilkortkommenhet med at båttypen ennå er uvant for mannskapene. Det kan ikke forventes at de behersker båtene like fullkomment som nordlandsbåt-mannskapene, mener Dahl. Han mener også at værforholdene neppe gjorde skøytetypene rettferdighet. Litt mer vind ville muligens gitt andre resultater, mener han.

Jubelmiddag

Seilasen er over. Vinneren hylles tilbørlig. Johan Edvard Olsen får overrakt Kong Oscars pokal. Det er almen jubel. Ved den overdådige festmiddagen etter seilasen settes til livs svære mengder laks i pepperrotsaus, russiske erter, franske viner, dansk øl, kalvefilet og eksotiske desserter. Og mere fransk vin. Festsalen gir P. O. Klinge unnskyldning for å elegantere seg en smule på trykk i omtalen av festen: “Bygdens Damer hadde her paa en fin Maade løst en Opgave, som selv i større Byer kun untagelsesvis lader sig realisere. Der var over det hele Arangement lagt noget der mindede om let parisisk Anrætning med en landsensk Soliditet.”

Lenge etterpå snakkes det om Den 1ste Nordlandske Regatta paa Harstad.

Også for seierherren Johan Edvard Olsen gjør den nye tid seg gjeldende. Om ham sies det at han hadde et særlig lag med å bygge nordlandsbåter. Men etter hvert flyttet han båtbyggeriet sitt fra Renså inn til Harstad, og gikk i gang med å bygge skøyter. Den legendariske båtbyggeren Nils Skandfer, født samme sted som Olsen, fulgte med. Skandfer reiste noen år senere i lære til den navngjetne Colin Archer i Larvik, og fikk ved svenneprøven påskriften «Til min beste elev». Skandfer ble patron på sitt store båtbyggeri på Kulstadsjøen, hvor 300 fartøyer så dagens lys. Hans skøyter, kuttere og klippere ble så toneangivende at Skandfer i dag nyter større berømmelse enn hans læremester Johan Olsen.

Et livlig hundreår

De påfølgende dagene etter regattaen fortsetter handelsstevnet. Jens O. Dahl setter i gang manøverprøver, han har fått nordover noen nye garnspill som han demonstrerer. Dahl gir seg ikke ennå. Han har allerede bestemt seg for å avholde neste “Nordlandske Regatta. Den skal komme tre år senere, i Tromsø.
Den nye tid er uavvendelig på vei. 

På turne i Norges største byer reiser en mann ved Knut Hamsun og æreskjeller Henrik Ibsen i sine foredrag. Han har nettopp utgitt “Sult”, og pønsker på innholdet i “Mysterier”. En tysk keiser ved navn Wilhelm er på reise i nord. Russehandelen med korn mot fisk foregår med liv og lyst i nordlige farvann. Akkorderingen skjer med “Moja-på-tvoja”-språket, en hensiktsmessig blanding av norsk og russisk.

Norske myndigheter er i ferd med å forhandle sildesalaten – de svenske fargene – ut av øverste hjørnet i det norske flagget. Hammerfest har hatt elektriske gatelys i tre måneder. Og et sted mellom Harstad og Det Kungliga Slottets dørstokk ved Vänern tikker et telegram diktert av en ærbødig fisker fra Rensaa i gamle Ibestad: “Min underdanigste Tak, Deres Majestæd, for Sølvpokalen…”

Det går ennå fjorten år til løsrivelsen fra svenskeveldet, noe kong Oscar II i ettertid ser på som et bittert, personlig nederlag.

Sølvpokalen forblir nordpå.

Jubileum

Hundreårsjubileet for Harstadregattaen i 1991 ble en så klart en svær affære for Harstad Seilforening. En komite hadde jobbet i to år med arrangementet. Det ble konkurrert i sju klasser, fra seilbrett til seilskuter – med alt derimellom. Harstad Tidende brakte fredag 21. juni 1991, dagen før regattaen, en ellevesiders seil-spesial om arrangementet, uhørt i avisens historie. Med et genialt grep ble regattaen plassert til åpningshelga i Festspillene, seks dager etter selve hundreårsdatoen.

Dermed rammet båtene inn en av nittitallets store festspillproduksjoner, det maritime multikunstprosjektet «Den ETSke Høna» av Tor Halmrast, som utspilte seg i indrehavna i byen.

Seilerkongen Harald V var blitt anmodet om å vise regattaen en oppmerksomhet, men takket nei, i motsetning til sin svenske kollega hundre år tidligere. Regattaen hadde ikke NM-status, meddelte Slottet.

Hvor svenskekongens 30 cm høye sølvpokal med forsiret lokk befant seg, var ved hundreårsjubileet ukjent. Det skulle det vise seg at den ikke befant seg veldig langt unna.

Historisk nyskapning

17 år gikk. Harstadregattaen lå i dvale. Harstad Seilforening avviklet sine sedvanlige regattaer gjennom sesongen, de største var Festspillregattaen og Hvalsafari Race. Høsten 2007 oppsto en ide om å skape en lengre distanseseilas i regi av klubben. Det vakre med ideen var at seilasen skulle foregå i Øyriket, med start i Harstad havn i kveldinga en fredag. Å stevne nordover og inn i midnattssola ble fremholdt som en mulig underdeilig opplevelse, i tillegg til utfordringene med en over natta-regatta. 2008-sesongen opprant, og banen ble lagt med start i Harstad havn, første vendepunkt lykta Bispeflua på Sør-Senja, så vest mot Mefjordingen, og så sørover igjen med fri seilas – den gangen var det mulig å seile ekstremvakre Sandsøysundet siden den elendige lavbrua ikke var kommet enda – til mål i Harstad havn på morgenkvisten lørdag, til varme boller fra bakeriet, kanskje. Runden utgjorde omtrentlig 35 nautiske mil.

Flere enn 20 båter deltok. I 2009 deltok 17, med samme bane. Harstadregattaen begynte å sette seg i seilmiljøet i nord. Et noe uventet særdrag med banen var den plagsomme morgenstilla som i juni nesten usvikelig manifesterer seg i søndre del av Andfjorden, og dermed omskapte flåten til noe av det regattaseilere frykter mest: Å bli rekved fast i lim.

I 2011 ble starten flyttet til lørdag, og omgjort til dagseilas, til noens skuffelse, og andres glede. Banen ble forkortet til en versjon mer lik den opprinnelige i 1891, med start i Harstad havn til Rollnesbøen, Dyrøysundet, Helligbøen, Mågasundet og tilbake til havna.

Samme år kunne klubben dessuten skilte med at kong Oscars pokal var lokalisert, den befant seg på ei peishylle i et hus i Kvæfjord. Eieren, en etterkommer av Johan Edvard Olsen, lånte elskverdigst ut pokalen, og den sto utstilt i et bankvindu i byen i dagene før, og under regattaen. Vinnerne av 2011-regattaen ble avfotografert og presentert på samme staselige måte som den opprinnelige vinneren, hundreogtjue år tidligere.
Pokalen står den dag i dag på samme peishylle i Kvæfjord.

Uslåelig

Ett er nokså sikkert: Johan Edvard Olsen og «Anna Marie» innehar nokså sikkert ennå hastighetsrekorden på den opprinnelige banen i Harstadregattaen. 

Det er mulig enkelte kjappe båter har gått fortere i små rykk, men en gjennomsnittlig hastighet på 11 knop over en 17 nautiske mil lang bane, er heftig vare selv for ekstreme konkurransebåter – om de da ikke er utstyrt med foiler som gjør båtene halvveis til fly. For mer eller mindre regattautrustede turbåter, som er de vanligste vi ser på dagens regattabaner, er hastighetene fembøringen «Anna Marie» presterte bare en diffus drøm.

Regattaformatet fra 2011 har holdt stand, sånn noenlunde. År om annet rammes regattaen av vindmangel, og blir avkortet. 

Deltakertallet har sunket opp gjennom årene, dessverre en generell trend i mange seilermiljø, dessverre. 

Men den harde kjerne av folk som har fastmontert en tankegang om atdet eneste og beste i hele verden er å blåse av gårde for Vårherres vind, nekter å gi seg. En uro for at regattabegrepet kanskje kunne oppfattes som en terskel mot å komme seg ut på fjorden og heise seil i lag med andre likesinnede, førte til en navneendring for noen år siden. Harstadregattaen ble til Harstadseilasen.

Neste år fyller Harstad Seilforening 50 år. Det er grunn til å feire. Jobben med Harstadregattaen/-seilasen er en av klubbens største historiske «medaljer», om det er mulig med et slikt uttrykk. Måneden juni i Vågsfjorden, Øyriket, Andfjorden og Senja er et reisemål og en tumleplass i verdensklasse for seilere og andre båtfrelste.

Kanskje en ny midnattssolseilas kan skimtes i horisonten?

Lenker:

Harstadregattaen i 1891 – hva skrev avisene?

Baark og Hayabusa vant i 2009

Villanda opp som en løve og ned som en sekk i 2008 – sånn kan det gå