«Min underdanigste Tak til Deres Majestæd for den min Fembøring tilfalne Kongepræmie ved Regattaen paa Harstad.»

Kort og formelt, men stolt og ærbødig meddeler han seg, båtbyggeren Johan Edvard Olsen. Født på Renså i daværende Ibestad, men da han takket kongen med de ærbødige ord var han veletablert med høy ekspertise i båtbyggerkunsten i Harstadsjøen. Der hadde han hjem, familie og verksted.

Telegrammet til den svensk-norske kong Oscar II ble avsendt ikke lenge etter at han hadde mottatt den omkring 30 centimeter høye skinnende sølvpokalen med forsiret lokk.

Johan Edvard Olsen hadde grunn til å være stolt. Han hadde øvd storverk. Hadde han kanskje ikke feid all motstand av banen? De nye sneseilskøytene ble for sinker å regne mot hans raske fembøring, som han hadde døpt «Anna Marie». Været hadde klaffet hundre prosent. Dagen opprant blikkstille. Men en sørøstlig frisk bris hadde pustet liv i Vågsfjorden om morgenen, og vinden holdt seg – såvidt det var – gjennom hele løpet.

Sommeren hadde latt vente på seg. Bare noen dager før det store handelsstevnet i Harstad falt det snø helt ned i flomålet, forsommeren hadde slått seg komplett på kjerringmåten med en lang periode med iskalde netter og blåsure dager. Men de siste par dagene hadde vårherre snudd godsida ut. Sommeren var i løpet av helgen kommet brått og uventet, hjertelig strålende.

Harstad er i 1891 et kraftig voksende tettsted med omkring 1500 fastboende mennesker. Ikke mye å skryte av foreløpig, kanskje. For det meste er trehusbebyggelsen konsentrert om havneområdet, og ett og annet hus har jammen slått rot noen steinkast oppover i åsene rundt havna. Silda briner stadig nye rikdommer inn til byen. De siste årene har stedet utmerket seg med årlige markedsstevner mot midtsommeren.

I dag, tirsdag den 16. juni 1891, myldrer det i det lille tettstedet, som allerede er begynt å føle seg som by (Harstad søkte om bystatus først i 1903, og fikk den i 1904). Markedet, som etterhvert har fått den prestisjefylte betegnelsen «handelsstevne» har trukket til seg folk i hopetall. Ifølge Tromsø Amtstidende, dagens Harstad Tidende, befinner seg i byens gater lange rader av salgsboder, 79 i tallet. Dessuten «48 Restaurationer». Avisen anslår at «4 a 5 Tusind Mennesker» går omkring i Harstad denne markedsuka. Det kjøpes og handles. Båter, utstyr og redskap.

Både dansen og begerne svinges med liv og lyst ut i de små, lyse timer. Handelsstevnet i Harstad er egnens store årlige sosiale og kommersielle begivenhet.

Mange snakker om årets store nyhet under handelsstevnet, «Den 1ste Nordlandske Regatta». Nåja, forresten, nyhet og nyhet fru Blom, Norge har allerede hatt sin første gullalder som seilsportnasjon. Colin Archer- og Sinding-båter har allerede for ti år siden skaffet seg ære og berømmelse for sine fine seilegenskaper i regattasammenheng. En og annen kappseilas hadde foregått i fjordene i Nord-Norge også. Og det var vel ikke fritt for at fiskerne la inn et aldri så lite konkurransemoment på vei til og fra Lofotens skreirike felter. Særlig over Vestfjorden. Det ble talt lenge og vel og varmt om høvedsmannen som gjorde Vestfjorden unna på kortest tid. Og det var i alle fall en æressak såvel som et økonomisk pluss å kunne sluke et havstykke i fint og vakkert driv, med god buk i seilet og en skumkjeft om framstavna på fembøringen.

– Har du ikke hørt det? I Harstad setter de opp en sølvpokal fra selveste kongen – nåja, svenskekongen Oscar riktignok – men allikevel, til den raskeste båten! Ja, nei, hva venter vi på…

Interessen tok seg kraftig opp etter at kongen viste denne sjeldne interessen for nordnorsk næringsutvikling…

Pionerer
I Harstad denne midtsommeren befinner seg også fiskeriinspektør Jens Olsen Dahl fra Bodø. En særdeles mann! Hr. inspektøren hadde iscenesatt begivenheten sammen med sin kollega, fiskeriinspektør Fleischer, redaktøren for lokalavisen, P. O. Klinge og skipsekspeditør Richard Kaarbø, stedets matador, Harstad bys grunnlegger og senere ordfører.

Jens Olsen Dahl er en idealist. Han har lenge ivret for å forbedre fiskeflåten. Nordlandsbåten, den vanlige fiskers arbeidsredskap i hundrevis av år, er lumsk. Joda, smellvakker og sjøsterk, men den tragiske statistikken som følger båttypen lar seg ikke lenger skjule. Hvert år «blir» mange fiskere på havet. Dahl er overbevist om at han kan knekke den stygge statistikken hvis han bare får fiskerne til å gå over til dekkede båter, og aller helst båter med hadde innbygd vanntette skott, som kunne gjøre dem synkefrie. Dahl mener også at større, mer hensiktsmessige båter vil bære seg bedre økonomisk.

Slett ikke alle er enig. Nordlandsbåten har vist sin fortreffelighet i kystfisket i mange generasjoner. Fiskerne er vant med den åpne båten, alle arbdeidssituasjoner er nøyaktig tilpasset båten, og båten er gjennom generasjoners tradisjon nøye tilpasset sitt bruk. Høvedsmannen er oppvokst med styrepinnen under armen, skautet i neven og vinden hylende rundt ørene. Han er fullbefaren som seiler. Han kjenner i detalj egenskapene i det smekre skroget. Hver fiber i kroppen er ett med treverk, tauverk, sjø, vind og landskap.

De nye skøytene er så ubergelig høyt hevet over havflata! Skal jeg være nødt til å løfte garn og fangst ei hel favn for å få fisken ombord? Og det er en kjent sak at å arbeide i åpne båter som du står nedi er lunere i blåst, enn et båtdekk hvor hele mannen er utsatt for vinden. Nei, fiskerne hadde tungt for å forlate sine øyensteiner.

Fiskeriinspektørens tankegang var enkel: – Den som får se, blir overbevist.
Regattaen er opprinnelig bestemt til mandag 15. juni. Dagen opprinner med det mest løfterike sommervær. Og blikkstille. Fjorden ligger som et tinnfat. Handelsstevnet inne på land får en pangstart. Men akk, for et usselt seilvær. Om kvelden går alt folket gått til ro med «de mest brændende Anmodninger til Vindguden om under Embeds Fortabelse at slippe ordentlig løst den 16de».
Tirsdag den 16. juni tegner bedre. «Med ængstelige Blikke blev mangt et Hoved stukket ud af Vinduet (…) men glad i Sind blev det strax trukket tilbage; thi det blæste en frisk Bris.» Huhei, her skal seiles!

Skuddene går!
Ikke seilvind å bli skuggredd av akkurat, en frisk sørøstlig, vennlig vind. «Magsvejr!» En perfekt seilvind for nordlandsbåter med godt tak i skværen og toppseilet oppe, de langt tyngre, og ofte underriggede skøytene trives best i litt mer vind. Dessuten får skøytene ikke bruke breifokka, ettersom ikke alle skøytene har slikt seil. Komiteen ønsker at forholdene skal være så like som mulig innen hver klasse.

«Rødbaandsmann» blir regattakomiteens medlemmer kalt blant fiskerne. De bærer røde bånd på klærne. «Naar bær det ivei? Det var det Spørgsmaal, hvormed enhver Rødbaandsmand blev hilset, efter at han havde været så ulykkelig at vise sig uniformeret på Byens Gader. Og med en allerhelvedes Dristighed svarede han saaledes: – Pas paa naar de 4 Kanonskud gaar!»

 

Klokken halv tolv smeller de fire skuddene. De flere tusen mennesker strømmer ned på kaia i Harstad. På reden ligger mengder av båter, mange av de 80 startende er i ferd med å prøve riggen. Enda flere har rodd utpå for å kikke på. Inne ved havna ligger stasdamperen «Neptun» fra Bergenske Damp, med 60 turister ombord. Damperne «Sandhornet» og «Hejmdal» er dommerskip. Damperen «Jølster» ligger ute i reden og er tilskuertribune.

Klokken tolv går et blått flagg til topps på dommerbåten «Hejmdal», og fem minutter etter smeller startskuddet. Første pulje – sneseilsbåtene (skøytene) – stikker avgårde fra startlinjen mellom Stangnesodden og Tyvholmen i retning Hallevika på Rolløya med peisingen inn like aktenom styrbord tvers. Hvert femte minutt smeller et nytt kanonskudd, og hver gang setter en av de fire klassene avgårde: Notbåter, fembøringer og til sist åttringer og halvfemterømminger. Den første store seilregatta i Nord-Norge er i gang. Flere lignende regattaer skal komme. I Tromsø, i Hammerfest, i Bodø. Men Harstad er først ute.

Merkedag
Kappestriden var alvorlig nok, sett i historiens sammentrukne lys: Harstadregattaen ble en kappestrid mellom tradisjon og innovasjon, mellom nordlandsbåtenes århundrelange perfeksjonering og det kommende århundrets teknologiske nytenkning. Muligens er Harstadregattaen en av de begivenheter som tydeligst viser vendepunktet mellom den nye og den gamle tiden.

Bare et par tiår etter regattaen i Harstad er skøytetypene i ferd med å overta kystbildet helt. Selv om nordlandsbåten er seig vare. Den siste nordlandsbåt på Lofotfiske blir registrert midt på 1970-tallet.

Årsaken til skiftet er motoren, på full fart inn i båtens buk. «Tam-phan-ty-kje, tam-phan-ty-kje» dundrer det mellom holmene. Digre, tungvommede sothekser med toppfyring kalt «Rap», «Grei» og lignende installeres i båtene og gjør transporten mer regulær enn omskiftelig, lunefull vind. Men beistene er lite egnet for nordlandsbåtens smekre, tynnbordede og elastiske skrog.

«Guld og Sølv»
Egentlig skulle den første «Nordlandske Regatta» vært avholdt i Bodø. Inspektør Dahl hadde allerede året før, i 1890, forespurt Bodø Fiskeriforening om den kunne påta seg oppdraget. Jotakk, sa Bodø.

Men Bodø trekker seg i siste liten, og regattakomiteen holder krisemøte på Helberg i Kabelvåg, på den tiden regionsenter i Lofoten. Under det kommende Handelsstevnet i Harstad skal det i alle fall avholdes en regatta, men av ren lokal karakter. Richard Kaarbø, P. O. Klinge, garver Joh. Lind, gårdbruker Anders Hansen, Handelsmann Helberg og inspektør Jens O. Dahl bestemmer seg for at Harstad skal være stedet.

Penger avsatt til Bodøregattaen blir overført til Harstadregattaen. Det første komiteen gjør er å sende ut forespørsler om pengestøtte. «En Beslutning, som havde de glædeligste Resultater, idet Bidragerne flød rigelig ind». En rekke bedrifter, institusjoner og privatpersoner sender penger eller utstyr til premier.

Men påmeldingene går trått, fiskerne tar vel ikke regattaen helt alvorlig. Inntil Tromsø Amtstidende melder at Kong Oscar den Annen har gitt en kongepokal i sølv til regattaen. «Kan ikke alt det Guld og Sølv, Kommiteen nu frister med, bringe vor kjække Fiskeribefolkning til at forsøge en Kappedyst – så kan intet det. Kommiteen vrider i Fortvivlelse sine Hænder over hvordan den skal bruge alt det Guld, som fra alle Landets Kanter nu strømmer ind paa den.»

Fra den dag av stimer påmeldingene inn. Hele 91 båter er påmeldt, 80 stiller til start. Fembøringsklassen er den tallrikeste, med sine 37 startende. Skøyteklassen stiller med 27 deltakere.

Tradisjonens seier

Johan Edvard Olsen fra Renså i Ibestad stormer frem så det bruser om baug. Han kan sin båt til fullkommenhet og har fingerspissgrep på alle råseilsriggens finesser. På første legget, med vinden litt forrenom tvers bruker han 35 minutter og femten sekunder.

Det andre legget i trekantbanen i indre Vågsfjord går for en rom slør, men i nordvestlig retning mot Kjøtta. Her får nordlandsbåtene til fulle vise sine ypperlige egenskaper. Men vinden er urolig. Stødig i retingen, men av og til svinner den hen til et lite pust, for så å friskne til igjen.
Andrelegget unnafurer han på lynkjappe 36 minutter og femten sekunder. Olsen vinner også – utrolig nok – tredje legget, krysslegget tilbake til Harstad. Han klokkes inn på to timer, 38 minutter og 15 sekunder. Annenplassen går til nok en fembøring, klokket inn nøyaktig ti minutter etter Olsen. Raskeste sneseilsbåt ligger like i hælene. Ti minutter og femten sekunder etter vinneren, viser tidtakernes tabeller.

Seieren er total. «Jublende Hurraraab hilste fra Dampskibene Ankomsten af de hurtigste Baade». Ni sneseilere er fremdeles utpå etter at seneste fembøring har krysset målstreken. Den godeste fiskeriinspektør er vel ikke helt fornøyd over at «den Nationale Type» (nordlandsbåtene) tok så godt for seg av premiebordet.

«Uvante Sejlere»
I sin beretning om det store arrangementet forsøker han å unnskylde skøytenes tilkortkommenhet med at typen er uvant. Det kan ikke forventes at mannskapene behersker båtene like fullkomment som nordlandsbåt-mannskapene, som tross alt er oppvokst i sine båter, mener Dahl. Han mener også at værforholdene neppe gjorde skøytetypene rettferdighet. Litt mer vind ville muligens gitt andre resultater, mener han.

Nybrottsarbeid er tøffe saker. I dag kan man saktens smile litt av hans beretning, full som den er av tilsynelatende selvfølgeligheter og gjentakelser, og nitide gjennomdrøftinger av detaljer i båtene. Mannen fikk mye å forsvare etter den gamle tids knusende seier over de nye båttypene.

Han beklager seg mye over at båtbyggerne ikke møtte frem i særlig antall. Etter seilasen foretar han og resten av dommerkollegiet synfaring på de nye båtene, og lar dem gjennomføre manøverprøver. Men ofte kan ikke eierne redegjøre for hvem som hadde bygget båten. De er ofte solgt flere ganger. Båtbyggerens navn er gjerne forsvunnet i overleveringene.

Særlig har Dahl mye til overs for Bodø Skibsverfts båter. Verftsdriver Johannes Selseth var allerede en berømt skikkelse langs kysten, og Bodøbåtene blir etterhvert et adelsmerke blant kystbefolkningen. Særlig likte Dahl at Selset også eksperimenterte med synkefrie løsninger.

En ung mann sprang rundt på havna i Harstad og så seg våt i øynene på alle de herlige båtene som var samlet. Nils Skandfer, som Johan Olsa også født på Renså, skulle etter hvert bygge kystens vakreste fiskebåter, var 21 år gammel i 1891. Kanskje fikk han i Harstad inspirasjonen til sin første sneseiler, «Svanen»? En utrolig lekker og spennende skapning med tiltalende utfallende klipperbaug.

Skandfer var naturligvis med på sambygdingens båt  «Anna Marie» den fine junidagen i 1891.

Jubelmiddag

Seilasen er over. Vinneren hylles tilbørlig. Johan Edvard Olsen får overrakt Kong Oscvars pokal til almen jubel. Ved den overdådige festmiddagen etter seilasen settes til livs svære mengder laks i pepperrotsaus, russiske erter, franske viner, dansk øl, kalvefilet og eksotiske desserter. Og mere fransk vin. Festsalen gir P. O. Klinge unnskyldning for å elegantere seg en smule på trykk i omtalen av festen: «Bygdens Damer hadde her paa en fin Maade løst en Opgave, som selv i større Byer kun untagelsesvis lader sig realisere. Der var over det hele Arangement lagt noget der mindede om let parisisk Anrætning med en landensk Soliditet.»

Talene gikk i høystemning slag i slag, lenge og vel utover sommeraftenen. Lenge etterpå snakkes det om Den 1ste Nordlandske Regatta paa Harstad. Også for seierherren Johan Edvard Olsen gjør den nye tid seg gjeldende. Om ham sies det at han hadde et særlig lag med å bygge nordlandsbåter. Men etter hvert flyttet han båtbyggeriet sitt fra Renså inn til Harstad, og gikk i gang med å bygge skøyter. Også hans skøyter gikk for å være både vakre og sterke. Såvidt vites finnes ingen av dem i behold i dag.

De påfølgende dagene etter regattaen fortsetter Handelsstevnet. Jens O. Dahl setter i gang manøverprøver, han har fått nordover noen nye garnspill som han demonstrerer. Dahl gir seg ikke ennå. Han har allerede bestemt seg for å avholde neste «Nordlandsle Regatta. Den skal komme tre år senere i Tromsø.

På turne i Norges største byer reiser en mann ved Knut Hamsun rundt og æreskjeller Henrik Ibsen i sine foredrag. Han har nettopp utgitt «Sult», og pønsker på innholdet i «Mysterier».

En tysk keiser ved navn Wilhelm er på reise i nord.

Russehandelen med korn mot fisk foregår livlig i nordlige farvann. Akkorderingen skjer med «Moja-på-tvoja»-språket, en herlig, men hensiktsmessig blanding av norsk og russisk.

Norske myndigheter er i ferd med å forhandle de svenske fargene ut av øverste hjørnet i det norske flagget.

Og et sted mellom Harstad og Vänern tikker et telegram diktert av en ærbødig fisker fra Rensaa. Det ankommer snart Stockholms kongelige murer: «Min underdanigste Tak, Deres Majestæd, for Sølvpokalen…»

Det går ennå fjorten år til løsrivelsen fra svenskeveldet.