Bæreveske til en nylaget lyre etter modell fra middelalderen, lød utfordringen.
Ca 75 centimeter langt, tretti bredt og åtte-ti cm tykt er strengeinstrumentet. Laget av tre, solid nok i seg selv til å tåle en (svak) støyt, den mest sårbare delen er brua som strengene er spent over, og som formidler resonans til instrumentkroppen. I motsetning til en (moderne) gitar, er brua løs, omtrent som på en fiolin eller cello.
Et sånt oppdrag som kiler både i nysgjerrigheten og fantasien. Ingen mønster finnes.
Grunntanken er et relativt stivt, beskyttende lærhylster med et mykt indre, som kan beskytte instrumentet, men som også kan henges over skuldra og bæres omkring.
Eieren har noen få retningslinjer. Farge og bærestropper. Antyder en grunnform. Optimalt utgangspunkt!
En hastig mock-up I bølgepapp får bli visualisering nok.
Materialvalget faller på 3 mm vegetabilsk garvet oksehud og brun tråd. Minimalt med dekordetaljer, sømmen (to sting fram og ett tilbake) blir funksjonell dekor. Enkel løkkelås med tunge à la vikingtid.
Kjøkkenbenken, husets største bordflate, får et lag kraftpapir til skeptiske blikk, og Fiebings lys brun finner veien til narven på de to grovskårne hoveddelene til hylsteret.
Man kan ikke bare sy sammen en form som passer gjenstanden og putte den inn. En del tanker går i retning innerlineren.
Vi lander på korthåret saueskinn. Lyra skal få den mjukeste senga som går å framskaffe.
Nøyere tilmåling går etter hvert. Vi tar sjansen på å gjøre sidene smalere enn planlagt, mot at veska får en «rygg» nedover midten for å ivareta forhøyningen der strengene ligger spent over brua.
Sømvalget, to nåler i to sting fram og et tilbake-mønster, viser seg å fungere bra. Start i bunnen, sy halvveis opp på ene siden, stopp og knyt trådendene. Start i bunnen på ny, og sy opp til halvveis på andre siden.
På veskas venstre side sett forfra, skal et kombinert håndtak og fester for bæreremmer syes fast, og det må gjøres før kroppen lukkes med søm helt opp.
En tanke var å legge doble remmer rundt hele kroppen, men ble frafalt. Håndtak og bærerem i ett gir et renere formuttrykk.
Innerlineren blir en sovepose med hårene inn mot instrumentet. Den tilpasses nokså nøye, og legger seg etter litt overtalelse og små justeringer til rette inne i sitt skal. Sitt hylster, sin veske, koffert, case eller gigbag. Det viser seg at hårene på sauen er ganske lange, og hekter der strengene er spent over brua. Ut igjen, og jeg vet at mange har klipt sauer. Men frisert en lammepels? Det har jeg.
Til slutt, lokk og lukkemekanisme. Enkel tunge gjennom løkke, klassisk, effektiv middelalderløsning som holder seg godt også i moderne tid. Låsen er mer solid enn mang en moderne fantasifull løsninger med slå, knapp, vrider eller messingfester. Synes nå vi da.
Alt i alt vinterens morsomste oppdrag, der produktet til en viss grad ble til underveis. Eieren måtte la instrumentet sitt bo i verkstedet noen uker mens det sto på. Som bonus la vi til en mætsjende beltepung, med plass til stemmegaffel (av tre) og en hertzmåler gitarister anno 2026 gjerne bruker.
Hva: En softsjakkel er en myk løkke av sterkt, relativt tynt tau, som kan åpnes. Den har funksjon som en sjakkel, men kan åpnes og lukkes raskere (men ikke raskere enn en snappsjakkel). Softsjakler kan erstatte stålsjakler på for eksempel en seilbåt.
Største fordel er vekt og håndtering. Myksjakler er laget av hmpe-, eller hmphe-fiber, som per vektenhet har fem ganger bruddstyrken av stål.
Hvor: Fall- og skjøteterminaler, akterstag, seilfester, blant annet. Særlig egnet i høyden, der vekt spiller en større rolle for rettemoment i en seilbåt.
Hvor ikke: Stående rigg (nærmere forklaring lenger ned i artikkelen). Steder med skav og stor mekanisk slitasje. Dine håndgrep bestemmer også en hel del i vurderingen om hvorvidt en softie skal erstatte en stålsjakkel. For eksempel kan det være grunn til å foretrekke snappsjakler av stål for spinnakerterminaler, tross ekstra tyngde.
Best
EnklestVanligst
LAG EN SOFTSJAKKEL
Softsjakler kan kjøpes, men det er fullt mulig å lage dem sjøl. Fordelen er pris, og at de kan lages på nøyaktige mål og tykkelser.
På nettet finnes et utall videoer og bildeserier som viser framgangsmåten. Men ikke alle snappsjakler er like. Over her ser du bilder av tre versjoner. De vanligste i handelen akkurat nå har trekkesnor for å åpne den opp. Grei nok, men slitasje gjør seg fort gjeldende, ettersom tauet blir «spjæret» på langs hver gang de skal åpnes, og de må melkes tilbake for å lukke skikkelig om sin egen knute. Jeg liker dem ikke. Sjakkelen som er enklest å lage, har dobbel tråd. Helt grei, men åpner seg gjerne i hele sin lengde, og kan skape fikling ved bruk. Den beste lukker seg sjøl når den får belastning, og har begrenset løkke for hodet når den åpnes.
DETTE TRENGER DU:
HMPE-tau 5mm
en kvass kniv eller ei svært god saks
en trebit til skjærfjøl
spleisenål av ståltråd (Evt. D-splicer eller Selmanål hvis du er fin på det)
FRAMGANGSMÅTE for sjakkel med 70 mm åpning)
Kutt en lengde på 90 cm 5 mm hmpe
Finn og merk midten
Splitt med nåla ca 10mm fra merket
Trekk 1 gjennom 2
Dra strypløkka sammen over en blyant, skrutrekker eller taubit og likerett
Mål ut ca 80 mm, splitt og trekk ende 2 gjennom ende 1
Massér, likerett og stram for hånd til knopen blir jevnt rund
Etterstram eventuelt med kraftig skrutrekker i skrustikke
Kutt vekk endene ca 10 mm fra knopen
LENGDER
Når vi snakker om lengder, handler det om innvendig lengde (diameter) i låst stilling, og den store fordelen med å kunne lage softsjakler sjøl, er at du kan lage dem akkurat så store som du trenger dem.
Eksempel: Typisk 65-70mm softsjakkel lages av en lengde på 90 cm 5mm tau. Åpnet er sjakkelen ca 150 mm lang mellom strupeløkke og diamantknop. Selve knopen stjeler vel 100mm, mens endene du strammer knopen med (klippes bort etterpå), er 150 cm. Alle mål x 2.
Diamantknopen og endene du klipper vekk er konstanter i regnestykket. Skal du lage en sjakkel med annen innvendig åpning, er det bare ett mål som skal justeres. NB: Andre tykkelser på tauet endrer målene noe.
Dimensjoner å ha for hånden i båt: 3 og 5 mm HMPE, mest vanlig i båter på vår størrelse. Skal du bare ha én dimensjon, gå for 5 mm.
Min erfaring: Til sjakler mindre enn 60mm innvendig diameter funker 3 mm HMPE-tau bedre.
HVA ER HMPE-FIBER?
HMPE (High Modulus PolyEthylene) er en samlebetegnelse på syntetisk tau med ekstra lange – og dermed ekstra sterke – molekyler.
Utgangspunktet er et UHMwPE (Ultra High Molecular weight PolyEthylene)-fiber utviklet for ca 25 år siden. De senere årene har prisen gått ned, og det «eksotiske» ekstremt sterke tauet er blitt alment eie.
Sterkere enn stål, likevel mykt og snilt mot gelcoat, briller, tinninger, tenner (!) og hender, eller innretninger på båten. HMPE-tau kommer i mange utgaver, med større og mindre brudd- arbeidsstyrker, de tåler skav og slitasje forskjellig, og de kommer med forskjellig coating for å tåle sollys, salt og andre påkjenninger bedre.
Gullstandarden har vært Dyneema SK38, senere oppgradert til SK75, SK78, og SK99, betegnelser brukt av varemerket Dyneema. Hver oppgradering har medført en økning av bruddstyrken på ca 25 prosent. Standarden beskriver et sett krav til bruddstyrke, slitasjemotstand og motstandsdyktighet mot uv-lys. Jo høyere nummer, desto sterkere, mindre strekk og mer motstandsdyktig mot sollys og skav.
Spectra, Zylon og Amstel er navn på tilsvarende HMPE-fibertau. Mange tau-produsenter, som Marlow, Liros og Robline har egne betegnelser.
Vekten er en tidel av tilsvarende diameter i stål. Rett fra tvinnemaskinen på fabrikken er produktet som en fjær, men gjennomgår en viss pre-strekk eller varmvalsing før bruk. Mange får også et belegg av beskyttelse, både mot mekanisk påvirkning, og skadelig sollys. Prisene varierer fra greit rimelig til egen post på statsbudsjettet.
HMPE-fiber melder seg på til stadig flere bruksområder, både i løpende og stående rigg. Overalt der du ser en sjakkel eller strekkfisk om bord, kan det være en åpning, til og med en fordel, å skifte til en softsjakkel. Mange kombinasjoner er å se, for eksempel sammen med lavfriksjonsringer.
OBS! Å kombinere materialer i stående rigg er ikke å anbefale. Å bytte ut stålvantene til ei mast av aluminium med HMPE kan bære galt av sted. Som alle vet krymper stål og aluminium i kulde, fra vinter til sommer kan det dreie seg om 10-12 millimeter på ei typisk 18-20 meter høy mast. Det fine er at stål og aluminium krymper i takt, du kan regne med å beholde samme forspenning i riggen (tuning, eller det nesten meningsløse uttrykket «riggtrim», som er mye brukt selv blant proffer) gjennom årstidene, fra pluss 20 til minus 20 grader Celsius. Sånn omtrent. Problemet med HMPE er at fiberet oppfører seg motsatt, det strekker seg i kulde og krymper i varme! En «sommerstemt» rigg kan dermed bli slakkere mot vinteren, når tingene har beveget seg ut av grunninnstilling med kanskje 20 millimeter til sammen.
BRUDDSTYRKER
HMPE-fiberet har ekstremt lange molekyler, som sørger for enorm strekkstyrke. Ved fullt pådrag kan du forvente forlengelse på bare et par prosent, tauet er ekstremt stumt. Det er dermed særdeles egnet til både stående og løpende rigging, og du kan gå så langt ned på dimensjoner at sytrådfølelsen melder seg (eksempelvis var lensetaklene på Villanda 7 mm, og ble stramma med dobbelarm på en 46 ST Andersenvinsj med lavgear).
Men HMPE ryker også – som alt annet. Akilleshælen er relativt lavt smeltepunkt. Varme får molekylene til å skille lag – tauet ryker, ofte der tau er koblet i tau, blir introdusert for knuter, eller festes til tynne metallfester.
Bruddstyrke kan enklest ses på med begrepet MBL, Minimal Breaking Load, det vil si den laveste belastningen du kan forvente at tauet ryker på. Arbeidsbelastning er antall kilo du ikke bør overstige over tid. Tauets faktiske bruddstyrke er typisk tregangen av det vi finner i tabeller.
Veiledende bruddstyrker på HMPE (SK78):
3mm 1,4 t
4mm 2,4 t
5mm 3,4 t
6mm 4,8 t
8mm 7,3 t
9mm 9,3 t
10mm 10,9 t
En knute eller hvis tauet ledes over en kant kan du regne med femti prosent lavere MBL.
