Bæreveske til en nylaget lyre etter modell fra middelalderen, lød utfordringen.
Ca 75 centimeter langt, tretti bredt og åtte-ti cm tykt er strengeinstrumentet. Laget av tre, solid nok i seg selv til å tåle en (svak) støyt, den mest sårbare delen er brua som strengene er spent over, og som formidler resonans til instrumentkroppen. I motsetning til en (moderne) gitar, er brua løs, omtrent som på en fiolin eller cello.
Et sånt oppdrag som kiler både i nysgjerrigheten og fantasien. Ingen mønster finnes.
Grunntanken er et relativt stivt, beskyttende lærhylster med et mykt indre, som kan beskytte instrumentet, men som også kan henges over skuldra og bæres omkring.
Eieren har noen få retningslinjer. Farge og bærestropper. Antyder en grunnform. Optimalt utgangspunkt!
En hastig mock-up I bølgepapp får bli visualisering nok.
Materialvalget faller på 3 mm vegetabilsk garvet oksehud og brun tråd. Minimalt med dekordetaljer, sømmen (to sting fram og ett tilbake) blir funksjonell dekor. Enkel løkkelås med tunge à la vikingtid.
Kjøkkenbenken, husets største bordflate, får et lag kraftpapir til skeptiske blikk, og Fiebings lys brun finner veien til narven på de to grovskårne hoveddelene til hylsteret.
Man kan ikke bare sy sammen en form som passer gjenstanden og putte den inn. En del tanker går i retning innerlineren.
Vi lander på korthåret saueskinn. Lyra skal få den mjukeste senga som går å framskaffe.
Nøyere tilmåling går etter hvert. Vi tar sjansen på å gjøre sidene smalere enn planlagt, mot at veska får en «rygg» nedover midten for å ivareta forhøyningen der strengene ligger spent over brua.
Sømvalget, to nåler i to sting fram og et tilbake-mønster, viser seg å fungere bra. Start i bunnen, sy halvveis opp på ene siden, stopp og knyt trådendene. Start i bunnen på ny, og sy opp til halvveis på andre siden.
På veskas venstre side sett forfra, skal et kombinert håndtak og fester for bæreremmer syes fast, og det må gjøres før kroppen lukkes med søm helt opp.
En tanke var å legge doble remmer rundt hele kroppen, men ble frafalt. Håndtak og bærerem i ett gir et renere formuttrykk.
Innerlineren blir en sovepose med hårene inn mot instrumentet. Den tilpasses nokså nøye, og legger seg etter litt overtalelse og små justeringer til rette inne i sitt skal. Sitt hylster, sin veske, koffert, case eller gigbag. Det viser seg at hårene på sauen er ganske lange, og hekter der strengene er spent over brua. Ut igjen, og jeg vet at mange har klipt sauer. Men frisert en lammepels? Det har jeg.
Til slutt, lokk og lukkemekanisme. Enkel tunge gjennom løkke, klassisk, effektiv middelalderløsning som holder seg godt også i moderne tid. Låsen er mer solid enn mang en moderne fantasifull løsninger med slå, knapp, vrider eller messingfester. Synes nå vi da.
Alt i alt vinterens morsomste oppdrag, der produktet til en viss grad ble til underveis. Eieren måtte la instrumentet sitt bo i verkstedet noen uker mens det sto på. Som bonus la vi til en mætsjende beltepung, med plass til stemmegaffel (av tre) og en hertzmåler gitarister anno 2026 gjerne bruker.
Hva: En softsjakkel er en myk løkke av sterkt, relativt tynt tau, som kan åpnes. Den har funksjon som en sjakkel, men kan åpnes og lukkes raskere (men ikke raskere enn en snappsjakkel). Softsjakler kan erstatte stålsjakler på for eksempel en seilbåt.
Største fordel er vekt og håndtering. Myksjakler er laget av hmpe-, eller hmphe-fiber, som per vektenhet har fem ganger bruddstyrken av stål.
Hvor: Fall- og skjøteterminaler, akterstag, seilfester, blant annet. Særlig egnet i høyden, der vekt spiller en større rolle for rettemoment i en seilbåt.
Hvor ikke: Stående rigg (nærmere forklaring lenger ned i artikkelen). Steder med skav og stor mekanisk slitasje. Dine håndgrep bestemmer også en hel del i vurderingen om hvorvidt en softie skal erstatte en stålsjakkel. For eksempel kan det være grunn til å foretrekke snappsjakler av stål for spinnakerterminaler, tross ekstra tyngde.
Best
EnklestVanligst
LAG EN SOFTSJAKKEL
Softsjakler kan kjøpes, men det er fullt mulig å lage dem sjøl. Fordelen er pris, og at de kan lages på nøyaktige mål og tykkelser.
På nettet finnes et utall videoer og bildeserier som viser framgangsmåten. Men ikke alle snappsjakler er like. Over her ser du bilder av tre versjoner. De vanligste i handelen akkurat nå har trekkesnor for å åpne den opp. Grei nok, men slitasje gjør seg fort gjeldende, ettersom tauet blir «spjæret» på langs hver gang de skal åpnes, og de må melkes tilbake for å lukke skikkelig om sin egen knute. Jeg liker dem ikke. Sjakkelen som er enklest å lage, har dobbel tråd. Helt grei, men åpner seg gjerne i hele sin lengde, og kan skape fikling ved bruk. Den beste lukker seg sjøl når den får belastning, og har begrenset løkke for hodet når den åpnes.
DETTE TRENGER DU:
HMPE-tau 5mm
en kvass kniv eller ei svært god saks
en trebit til skjærfjøl
spleisenål av ståltråd (Evt. D-splicer eller Selmanål hvis du er fin på det)
FRAMGANGSMÅTE for sjakkel med 70 mm åpning)
Kutt en lengde på 90 cm 5 mm hmpe
Finn og merk midten
Splitt med nåla ca 10mm fra merket
Trekk 1 gjennom 2
Dra strypløkka sammen over en blyant, skrutrekker eller taubit og likerett
Mål ut ca 80 mm, splitt og trekk ende 2 gjennom ende 1
Massér, likerett og stram for hånd til knopen blir jevnt rund
Etterstram eventuelt med kraftig skrutrekker i skrustikke
Kutt vekk endene ca 10 mm fra knopen
LENGDER
Når vi snakker om lengder, handler det om innvendig lengde (diameter) i låst stilling, og den store fordelen med å kunne lage softsjakler sjøl, er at du kan lage dem akkurat så store som du trenger dem.
Eksempel: Typisk 65-70mm softsjakkel lages av en lengde på 90 cm 5mm tau. Åpnet er sjakkelen ca 150 mm lang mellom strupeløkke og diamantknop. Selve knopen stjeler vel 100mm, mens endene du strammer knopen med (klippes bort etterpå), er 150 cm. Alle mål x 2.
Diamantknopen og endene du klipper vekk er konstanter i regnestykket. Skal du lage en sjakkel med annen innvendig åpning, er det bare ett mål som skal justeres. NB: Andre tykkelser på tauet endrer målene noe.
Dimensjoner å ha for hånden i båt: 3 og 5 mm HMPE, mest vanlig i båter på vår størrelse. Skal du bare ha én dimensjon, gå for 5 mm.
Min erfaring: Til sjakler mindre enn 60mm innvendig diameter funker 3 mm HMPE-tau bedre.
HVA ER HMPE-FIBER?
HMPE (High Modulus PolyEthylene) er en samlebetegnelse på syntetisk tau med ekstra lange – og dermed ekstra sterke – molekyler.
Utgangspunktet er et UHMwPE (Ultra High Molecular weight PolyEthylene)-fiber utviklet for ca 25 år siden. De senere årene har prisen gått ned, og det «eksotiske» ekstremt sterke tauet er blitt alment eie.
Sterkere enn stål, likevel mykt og snilt mot gelcoat, briller, tinninger, tenner (!) og hender, eller innretninger på båten. HMPE-tau kommer i mange utgaver, med større og mindre brudd- arbeidsstyrker, de tåler skav og slitasje forskjellig, og de kommer med forskjellig coating for å tåle sollys, salt og andre påkjenninger bedre.
Gullstandarden har vært Dyneema SK38, senere oppgradert til SK75, SK78, og SK99, betegnelser brukt av varemerket Dyneema. Hver oppgradering har medført en økning av bruddstyrken på ca 25 prosent. Standarden beskriver et sett krav til bruddstyrke, slitasjemotstand og motstandsdyktighet mot uv-lys. Jo høyere nummer, desto sterkere, mindre strekk og mer motstandsdyktig mot sollys og skav.
Spectra, Zylon og Amstel er navn på tilsvarende HMPE-fibertau. Mange tau-produsenter, som Marlow, Liros og Robline har egne betegnelser.
Vekten er en tidel av tilsvarende diameter i stål. Rett fra tvinnemaskinen på fabrikken er produktet som en fjær, men gjennomgår en viss pre-strekk eller varmvalsing før bruk. Mange får også et belegg av beskyttelse, både mot mekanisk påvirkning, og skadelig sollys. Prisene varierer fra greit rimelig til egen post på statsbudsjettet.
HMPE-fiber melder seg på til stadig flere bruksområder, både i løpende og stående rigg. Overalt der du ser en sjakkel eller strekkfisk om bord, kan det være en åpning, til og med en fordel, å skifte til en softsjakkel. Mange kombinasjoner er å se, for eksempel sammen med lavfriksjonsringer.
OBS! Å kombinere materialer i stående rigg er ikke å anbefale. Å bytte ut stålvantene til ei mast av aluminium med HMPE kan bære galt av sted. Som alle vet krymper stål og aluminium i kulde, fra vinter til sommer kan det dreie seg om 10-12 millimeter på ei typisk 18-20 meter høy mast. Det fine er at stål og aluminium krymper i takt, du kan regne med å beholde samme forspenning i riggen (tuning, eller det nesten meningsløse uttrykket «riggtrim», som er mye brukt selv blant proffer) gjennom årstidene, fra pluss 20 til minus 20 grader Celsius. Sånn omtrent. Problemet med HMPE er at fiberet oppfører seg motsatt, det strekker seg i kulde og krymper i varme! En «sommerstemt» rigg kan dermed bli slakkere mot vinteren, når tingene har beveget seg ut av grunninnstilling med kanskje 20 millimeter til sammen.
BRUDDSTYRKER
HMPE-fiberet har ekstremt lange molekyler, som sørger for enorm strekkstyrke. Ved fullt pådrag kan du forvente forlengelse på bare et par prosent, tauet er ekstremt stumt. Det er dermed særdeles egnet til både stående og løpende rigging, og du kan gå så langt ned på dimensjoner at sytrådfølelsen melder seg (eksempelvis var lensetaklene på Villanda 7 mm, og ble stramma med dobbelarm på en 46 ST Andersenvinsj med lavgear).
Men HMPE ryker også – som alt annet. Akilleshælen er relativt lavt smeltepunkt. Varme får molekylene til å skille lag – tauet ryker, ofte der tau er koblet i tau, blir introdusert for knuter, eller festes til tynne metallfester.
Bruddstyrke kan enklest ses på med begrepet MBL, Minimal Breaking Load, det vil si den laveste belastningen du kan forvente at tauet ryker på. Arbeidsbelastning er antall kilo du ikke bør overstige over tid. Tauets faktiske bruddstyrke er typisk tregangen av det vi finner i tabeller.
Veiledende bruddstyrker på HMPE (SK78):
3mm 1,4 t
4mm 2,4 t
5mm 3,4 t
6mm 4,8 t
8mm 7,3 t
9mm 9,3 t
10mm 10,9 t
En knute eller hvis tauet ledes over en kant kan du regne med femti prosent lavere MBL.
Trolig har den vandra omkring i de dype finske skoger, elgen som ga sin hud til nytt lærovertrekk på skipsrattet til O’joy.
Etter nesten fire meter håndsøm står resultatet klart. Både skipper og fremstestyrmann er fornøyd.
Bilder: Etter behandling. Skipsratt med elgskinn.
FØR: Det gamle skinnet på skipsrattet hadde sett sine bedre dager.
Det gamle, grå skinnet var blitt slitt, hardt og lurvet i sømmer og kanter. Reparert flere ganger.
Jeg tok en lang runde på interessenettet og havna selvsagt i Italia. Bilder av deilige lærovertrukne skipsratt av metall eller tre, med lærstrømper innover eikene og rattet rundt. Brune, grønne, beige, svarte, kaffe, mokka, endog et par sjøgrønne. Sydd sammen på mer eller mindre oppfinnsomme måter, nydelig håndverk.
Med italiensk lær er det et ugjendrivelig faktum å notere seg. De får det til å gjøre seg på bilder. Sex og søtt sukker. Man kan nesten ta på det, og formelig kjenne det fyldige, glatte vegetabilsk garvede grepet.
Noe sånt vil vi ha på vårt båtratt.
Man hvor er italienerne når man trenger dem? Ikke minst, hvor er den lekre huden? Og ikke aller minst, hva koster en importert italiensk håndverker nå om dagen?
ChatGPT foreslo nappalær, eller fullgarvet anilinskinn, det vil si mykt, høykvalitets lær med naturlig overflate og minimalt belegg, ofte vegetabilsk garvet. Ikke kromgarva, altså, som er det vanlige i nordiske båter, og i vår tyske. Nei, «Vegetabilsk garvet lær fra Toscana – klassisk cuoio toscano, kjent fra Bel Poltrona, Maserati-interiører og håndlagde ratt. Det mørkner vakkert over tid. Vanligvis sys det for hånd med vokset lintråd i saddelstitch, og sømmen legges skrått for maritimt grep».
Maserati-interiører i all ære, men verken ChatGPT eller italienerne ser ut til å ha hørt om nordisk elgskinn. Vi kommer til det.
Så veldig mye mer var ikke å finne. Litt prøving og feiling. Mneeei, fatter man etter hvert. Her er man på egen hud. Og egen håndsøm, skal det vise seg.
Like greit. Elegante alternativer finnes. Nordisk elgskinn. Innkjøpt fra den utmerkede lærvarefabrikken Målerås Läder. Trolig den eneste i sitt slag i Småland, med egen produksjon og butikk. Da vi sist var innom og gjorde storinnkjøp, ble en brunfarget, myk og vakker elghud med på lasset hjem. Skutt et sted i Finland, lokalt beredt og vegetabilsk garvet. Glatt og jevn utside. Grepfølelse av en annen verden. Bortimot perfekt til formålet.
Spørsmålet var lenge om hvilken side av huden som skulle ut. Narven (der håret på elgen vokser) eller kjøttsiden? De fleste skipsratt har kjøttsiden av læret ut, under formodningen av bedre grep. Skipperen fikk til slutt gjøre ende på diskusjonen: Narvsiden ut. Det ville vært en forbrytelse å legge en så lekker overflate inn mot kaldt, rustfritt stål. Så får vi se om grepet glipper i regn.
Så var det søm og tråd. Foruten en mengde dekorative sømmer, finnes det i grunnen bare en håndfull metoder for å sy sammen lær. Alle med sine fordeler og ulemper.
Fint skal det jo være. Som de gamle båtbyggerne i Nord-Norge sa, først og fremst skal det fungere. Men det skal være litt for øyet også!
Den vanlige sømmen å se på skinnkledde skipsratt er en fransk trippelsøm med lisse. O’joys ratt inkludert. En fransksøm er som oftest en midtsøm og to sidesømmer. Midtsømmen holder kantene sammen, og sidesømmene legger bretten flatt. På et skipsratt er gjerne midtsømmen tredd som en skolisse fra side til side hvert tredje sting, og drar sømmene – og dermed lærkantene – sammen. Den store fordelen er å kunne gjøre to tredeler av operasjonen med maskin – hvis man er så heldig å eie en maskin som takler 0,8 millimeter tråd.
Det gjør de færreste. Vår ellers eminente Singer skomakersymaskin fra 1904 tar 0,55 millimeter greit, men sliter med nøyaktighet og stinglengde når tråden blir et nummer tykkere. Å forsøke med tynnere tråd går fint, men det blir pinglete, og innebærer risiko for trådskjæring i læret. Nei, nullåttetråd og håndsøm, lyder dommen. Bare å gå i gang.
Tråden? Det riktig lekre valget er uten tvil lin innsatt med bivoks, som ville vært det åpenbare til finere utførelser for noen tiår siden. I og for seg fantastisk tråd, men følsomt valg i et maritimt miljø. Krever hyppig vedlikehold. Syntetiske alternativer finnes, som er billigere, sterkere og tåler mer juling. Ettersom elghuden er mørk brun, lander vi på lysbrun, 0,8 mm flettet syntettråd.
Så var det sting-valget. Hm. Pent, men hensiktsmessig, var det så? Salmakersøm er bare å glemme. Vanlige korssting, da, er jo riktig pent. Men litt husflidsk?
Tverrsøm? Som egentlig er omsnudd korssøm, med korsene gjemt inni sømmen. Ukomplisert, minimalistisk. Joda, kan bli pent!
Baseball-sting drar kantene sammen, men gir en knudrete v-form på stingene. Greit, men kraver ekstrem nøyaktighet for å bli jevn og fin. Funksjonell, men særlig dekorativ er sømmen knapt.
Det er også mulig å få lærkantene sammen uten tråd, ved å gi dem en slags omvendt dragkjede-utforming, slik at de låser seg fast til hverandre ikke ulikt en glidelås. MYE arbeid, og det blir en rygg på innsiden av læret. Det krever dessuten litt mer stabilitet i læret enn det den myke, finske mørke elgen har.
Vi lander på en hybrid mellom kors og rett. La oss kalle den «korssting med to frem og én tilbake».
I navnet ligger utførelsen. Såre enkelt egentlig. Overraskende dekorativ!.
Vi begynner med å kle inn eikene. Lange «strømper». Kult. En bit av lær rundt stålet angir bredden på strømpen. Vi setter hull langs begge kanter, og syr de fem eikene. Vi har merket oss hvilken vei rattet står, og sørger for at sømmene bare vises fra en av rattets sider.
Så hovedsømmen. Klipp lærremsa i rett bredde og lengde. Ingen nordisk elg har nesten fire meter lang kropp, så på O’hoi ble lærgrepet skjøtt på to steder. Med ekte fransk Maseratisøm, så klart!
Lærremsa ligger stramt hele veien rundt rattet. Små biter av dobbeltsidig tape kan hjelpe til med å holde den i posisjon under sying. IKKE fall for fristelsen å legge dobbeltsidig tape langs hele remsa, det er en søknad om skjev søm. Elgskinn er mykt, og en anelse stretchy, en av lærets kvaliteter. Det MÅ kunne justeres sideveis. Ikke spør hvordan jeg vet.
To nåler. Passe lang tråd, ikke overdriv. Dra tråden i bivoks for at den skal smyge gjennom sømhullene lettere.
To hull fram, og et tilbake. Ikke stramme så jekslene faller ut. Smygesting rundt eikene. Hemmeligheten med all håndsøm i lær er å repetere håndbevegelsene mest mulig likt på hvert sting. Jeg laga en jigg av et par trebiter og et penselskaft som ble tredd gjennom senterhullet i rattet, som dermed fikk snurra rundt på bordkanten omtrent som et sykkelhjul, i akkurat rett høyde.
Zen etter få sting. Indian Chai Tea ved siden av er noe av det beste som ikke hjelper noe som helst. Djupe pust med magen. Ups, der var første trådlengden brukt. Hva nå? Knute inne i læret, bak sømmen. Ny tråd også helt ute av syne. Overraskende positiv opplevelse med den sømmen. Og har du sett – den gjør akkurat det den skal – presser snittkantene i læret mot hverandre.
Fingertuppfølelse av luksus og djup lommebok. Noe helt annet å holde i enn den sørgelige, kromgarva, oppflisa elendigheten som nå ligger i søppelbøtta.
Ferdig, hva tok det? Fire-fem timer fordelt på omtrent like mange kvelder. Noen tekopper.
Nå gjenstår bare en tyrkisk knop på hver eke. Trefold rundt, som finale på lærstrømpen. Jadda! Èn til, litt større, for å markere toppunktet på rattet når roret står i null. Det får vente til i mai, når båt og ratt er gjenforent, og igjen ligger og flyter i småländsk vårsol.
Lördag öppnades bron över till Slottsholmen i Västervik och slapp genom 14 båtar som ville kappsegla till jubileumsregattan i Gamleby. Vinden lekte med 10-talet i kasten – kanske mer.
Vi har en lekkasje. Ferskvann. Når vi setter trykk på systemet, samler en dam seg i sumpen under dørken i salongen, laveste punktet i båten, kjølsvinet på gamle båter.
Har foreløpig vist seg umulig å finne, så på sikt ser vi for oss et større inngrep. Vi ser for oss en totaloverhaling av hele vannsystemet om bord. Helt greit kanskje, rør og koblinger blir jo 20 år til neste år.
Vi har 260 liter vanntank. En del av dette, ca 20 liter, befinner seg i varmtvannstanken. Vannet varmes opp på to måter. En slynge går til og fra motoren. Når vi damper av gårde, returnerer opptil 80 grader varmt kjølevann tilbake til tanken. Ved kai, med landstrøm, har vi mulighet til å slå på en 750 Watt varmekolbe som er montert inne i tanken.
Et genialt opplegg.
Men nå lekker det, og tidlige feilsøk foregikk i sentrumsdelene av båten, det var jo der vannet piplet fram og samlet seg først. Mye av rørene befinner seg bak skuffer, skap og innredning, og mistanken gikk naturligvis i første rekke i retning av de delene av rør som vi ikke kunne se. Inspeksjon av varmtvannsberederen ble også utført, mer om det senere.
Skifte hele greia? Et stort inngrep må eventuelt skje når båten er landsatt i høst. I mellomtiden fikser vi det som kan fikses, blant annet trykkvannspumpa. Ei pumpe er i prinsippet evigvarende, men 20 år er vel sånn cirka «evig» i fritidsbåtsammeneheng? Den gikk litt rart. Av og på, tsjugg, tsjugg, tsjugg av og til. Masse luft i kranene hele tiden.
Ny kunne neppe skade. Flojet 4405 innkjøpt fra Flutech Marine i Tyskland, og den gamle ble byttet ut i går. Også en 4405, men ser noe annerledes ut nå. Leverer 12-13 liter i minuttet, kjører opp til 4 bar trykk. Omtrent som den gamle.
Moderne seilbåter er ikke kjent for at det er lett å komme til for å utføre teknokirurgiske inngrep. Men for en gangs skyld gikk byttet smertefritt. Gamle nipler smatt greit på plass, det elektriske består av to loddinger, pluss og minus. Godt under kompetansenivået til en el-novise (som jeg fortsatt regner meg, tross 30 års båteierskap).
I tillegg fikk silen i til-vannet en skikkelig rens. Fåglarna vet når sist. Alt klart? Kjempefint trykk i springen både i byssa, på badet og i dusjen på akterdekk! Men det samme er det samme. Pumpa går, og slår seg av ved oppnådd trykk, men etter noen sekunder er den på igjen. Og igjen. Og igjen. Og der, den der ekle tsjugg, tsjugg, tsjugg…
Altså en lekkasje et sted på trykksiden av pumpa, kanskje en frostsprekk i et rør. Metalltrukne plastrør, utrolig stive og uhåndterlige nede i en båt.
Oppdatering: Det viste seg at problemet lå helt i andre enden av vannsystemet.
Lekkasjen er lokalisert til varmtvannsberederen, det spruter friskt ned i bunnen av båten når trykket står på.
Jeg er ikke dårlig å lete, men å overse en såpass sprutende lekkasje krever universets inngripen. En inngripen som utspiller seg på følgende vis.
I 2006, da Hanse bestemte seg for å putte inn en Isotemp 20-liters bereder i 342-modellen, ble beste sted bestemt å være helt akterst – og da mener jeg helt akterst, bak rorstammen, i båten. Og helt nederst. Atkomsten til rommet skjer via to luker i benken over. Det er ca 170 cm ned. Hanse, well, egentlig designerne Judel/Vrolijk, mente at hullet å åle seg ned i var stort nok. For en person med normal lengde fra midjen og ned, ja.
Men for en person skapt for fart og eleganse? 1,93 moh? Nei. Eller ja, med livet som innsats. Jeg holder det for umulig å senke kroppen ned med beina først. Knærne treffer akterspeilet i båten idet kroppen senkes ned. Vridning er det ikke plass til. Jeg har prøvd å gå ned med hode og armer først. Går helt fint. Inntil du innser at hvis rompa nå følger etter, lander kroppen i en kveil nederst i akteren, og hindrer seg selv, i kompaniskap med tyngdekraften, å komme opp igjen. Det blir et spørsmål om hvorvidt en stakkar klarer å holde pusten lenge nok til at brannvesenet når fram og kan klippe kroppen ut av hekken.
Og der kommer Pampas Marine inn. Mateusz Stodulski har herved oppnådd status som spesielt herdig person. Han klarte brasene, sjøl om det tok 11 timer, de fleste i formodet smerte. Jeg så en blank skalle stikke opp av benkeluka da jeg et par ganger sykla forbi. Jeg dro meg for å forstyrre for mye, og kunne bare forestille meg vinklene på føtter, knær, armer og skuldre nedi der.
«Hemskt», var hans korte anmeldelse av tilværelsen nede i akteren av vår Hanse 342, mens han skrudde løs rør, fikk lirka opp varmeren og lirka ned en ny, blank og fin en. Rørene på plass igjen. Limte rør, kan jeg legge til.
En trykktest viser at VVS om bord er fullstendig tilbakestilt. Vannet blir varmt i springen etter et kvarters motorgange. Varmelementet til bruk under landstrøm likeså kvikt.
Den 14. juni arrangerte Harstad Seilforening Harstadseilasen i byens ytre havnebasseng. Regattaen mangler to dager på 134 år siden sitt eget historiske utspring.
Handelsstevne i Harstad i 1880- eller -90-årene. .
En ambisjon om å gjøre fiskeriene litt tryggere, en hel del finslipt båt- og seilhåndtering, rått båtbyggertalent og en svensk konge spiller viktige roller i historien om den første organiserte kappseilasen nordpå.
Jeg trengte en veske til verktøyene som er til rigg og seil. Jeg har et par skarpe sakser, de eksepsjonelle Selma spleisenålene, et par sellagede verktøy, noen synåler, en syhanske, bivoks, litt HMPE-tau i ulike størrelser, og noen basic verktøy for spleising og tauarbeid, som for eksempel å lage myke sjakler, løkker, bånd og lignende.
Vesken er laget av 3 mm vegetabilsk garvet okselær, med messingbeslag. Målene er omtrent 32x15x20 cm. Farget med Fiebing lærfarge i en lys brunfarge. Jeg vurderte først skulderreim, men endte opp med å droppe det. Det er nok tau-spagetti som flyter rundt i båten – man vil ikke ha løse reimer som slenger rundt i tillegg.
I needed a bag for the tools I use on the sailboat. I have some sharp scissors, those exceptional Selma splicing fins , some sewing needles, a sewing glove, some hmpe-rope in various sizes, some basic tools for sails, splicing and ropes, making soft shackles and such.
The bag is made with 3mm veg tanned ox hide, brass fittings. Dimensions about 32x15x20 cm. Fiebing leather coloring to a light brown. I first considered shoulder strap, but landed on not fixing one. There’s enough rope spagetti floating around in the boat, you don’t want loose straps flapping about as well.
