Trolig har den vandra omkring i de dype finske skoger, elgen som ga sin hud til nytt lærovertrekk på skipsrattet til O’joy.
Etter nesten fire meter håndsøm står resultatet klart. Både skipper og fremstestyrmann er fornøyd.
Bilder: Etter behandling. Skipsratt med elgskinn.
FØR: Det gamle skinnet på skipsrattet hadde sett sine bedre dager.
Det gamle, grå skinnet var blitt slitt, hardt og lurvet i sømmer og kanter. Reparert flere ganger.
Jeg tok en lang runde på interessenettet og havna selvsagt i Italia. Bilder av deilige lærovertrukne skipsratt av metall eller tre, med lærstrømper innover eikene og rattet rundt. Brune, grønne, beige, svarte, kaffe, mokka, endog et par sjøgrønne. Sydd sammen på mer eller mindre oppfinnsomme måter, nydelig håndverk.
Med italiensk lær er det et ugjendrivelig faktum å notere seg. De får det til å gjøre seg på bilder. Sex og søtt sukker. Man kan nesten ta på det, og formelig kjenne det fyldige, glatte vegetabilsk garvede grepet.
Noe sånt vil vi ha på vårt båtratt.
Man hvor er italienerne når man trenger dem? Ikke minst, hvor er den lekre huden? Og ikke aller minst, hva koster en importert italiensk håndverker nå om dagen?
ChatGPT foreslo nappalær, eller fullgarvet anilinskinn, det vil si mykt, høykvalitets lær med naturlig overflate og minimalt belegg, ofte vegetabilsk garvet. Ikke kromgarva, altså, som er det vanlige i nordiske båter, og i vår tyske. Nei, «Vegetabilsk garvet lær fra Toscana – klassisk cuoio toscano, kjent fra Bel Poltrona, Maserati-interiører og håndlagde ratt. Det mørkner vakkert over tid. Vanligvis sys det for hånd med vokset lintråd i saddelstitch, og sømmen legges skrått for maritimt grep».
Maserati-interiører i all ære, men verken ChatGPT eller italienerne ser ut til å ha hørt om nordisk elgskinn. Vi kommer til det.
Så veldig mye mer var ikke å finne. Litt prøving og feiling. Mneeei, fatter man etter hvert. Her er man på egen hud. Og egen håndsøm, skal det vise seg.
Like greit. Elegante alternativer finnes. Nordisk elgskinn. Innkjøpt fra den utmerkede lærvarefabrikken Målerås Läder. Trolig den eneste i sitt slag i Småland, med egen produksjon og butikk. Da vi sist var innom og gjorde storinnkjøp, ble en brunfarget, myk og vakker elghud med på lasset hjem. Skutt et sted i Finland, lokalt beredt og vegetabilsk garvet. Glatt og jevn utside. Grepfølelse av en annen verden. Bortimot perfekt til formålet.
Spørsmålet var lenge om hvilken side av huden som skulle ut. Narven (der håret på elgen vokser) eller kjøttsiden? De fleste skipsratt har kjøttsiden av læret ut, under formodningen av bedre grep. Skipperen fikk til slutt gjøre ende på diskusjonen: Narvsiden ut. Det ville vært en forbrytelse å legge en så lekker overflate inn mot kaldt, rustfritt stål. Så får vi se om grepet glipper i regn.
Så var det søm og tråd. Foruten en mengde dekorative sømmer, finnes det i grunnen bare en håndfull metoder for å sy sammen lær. Alle med sine fordeler og ulemper.
Fint skal det jo være. Som de gamle båtbyggerne i Nord-Norge sa, først og fremst skal det fungere. Men det skal være litt for øyet også!
Den vanlige sømmen å se på skinnkledde skipsratt er en fransk trippelsøm med lisse. O’joys ratt inkludert. En fransksøm er som oftest en midtsøm og to sidesømmer. Midtsømmen holder kantene sammen, og sidesømmene legger bretten flatt. På et skipsratt er gjerne midtsømmen tredd som en skolisse fra side til side hvert tredje sting, og drar sømmene – og dermed lærkantene – sammen. Den store fordelen er å kunne gjøre to tredeler av operasjonen med maskin – hvis man er så heldig å eie en maskin som takler 0,8 millimeter tråd.
Det gjør de færreste. Vår ellers eminente Singer skomakersymaskin fra 1904 tar 0,55 millimeter greit, men sliter med nøyaktighet og stinglengde når tråden blir et nummer tykkere. Å forsøke med tynnere tråd går fint, men det blir pinglete, og innebærer risiko for trådskjæring i læret. Nei, nullåttetråd og håndsøm, lyder dommen. Bare å gå i gang.
Tråden? Det riktig lekre valget er uten tvil lin innsatt med bivoks, som ville vært det åpenbare til finere utførelser for noen tiår siden. I og for seg fantastisk tråd, men følsomt valg i et maritimt miljø. Krever hyppig vedlikehold. Syntetiske alternativer finnes, som er billigere, sterkere og tåler mer juling. Ettersom elghuden er mørk brun, lander vi på lysbrun, 0,8 mm flettet syntettråd.
Så var det sting-valget. Hm. Pent, men hensiktsmessig, var det så? Salmakersøm er bare å glemme. Vanlige korssting, da, er jo riktig pent. Men litt husflidsk?
Tverrsøm? Som egentlig er omsnudd korssøm, med korsene gjemt inni sømmen. Ukomplisert, minimalistisk. Joda, kan bli pent!
Baseball-sting drar kantene sammen, men gir en knudrete v-form på stingene. Greit, men kraver ekstrem nøyaktighet for å bli jevn og fin. Funksjonell, men særlig dekorativ er sømmen knapt.
Det er også mulig å få lærkantene sammen uten tråd, ved å gi dem en slags omvendt dragkjede-utforming, slik at de låser seg fast til hverandre ikke ulikt en glidelås. MYE arbeid, og det blir en rygg på innsiden av læret. Det krever dessuten litt mer stabilitet i læret enn det den myke, finske mørke elgen har.
Vi lander på en hybrid mellom kors og rett. La oss kalle den «korssting med to frem og én tilbake».
I navnet ligger utførelsen. Såre enkelt egentlig. Overraskende dekorativ!.
Vi begynner med å kle inn eikene. Lange «strømper». Kult. En bit av lær rundt stålet angir bredden på strømpen. Vi setter hull langs begge kanter, og syr de fem eikene. Vi har merket oss hvilken vei rattet står, og sørger for at sømmene bare vises fra en av rattets sider.
Så hovedsømmen. Klipp lærremsa i rett bredde og lengde. Ingen nordisk elg har nesten fire meter lang kropp, så på O’hoi ble lærgrepet skjøtt på to steder. Med ekte fransk Maseratisøm, så klart!
Lærremsa ligger stramt hele veien rundt rattet. Små biter av dobbeltsidig tape kan hjelpe til med å holde den i posisjon under sying. IKKE fall for fristelsen å legge dobbeltsidig tape langs hele remsa, det er en søknad om skjev søm. Elgskinn er mykt, og en anelse stretchy, en av lærets kvaliteter. Det MÅ kunne justeres sideveis. Ikke spør hvordan jeg vet.
To nåler. Passe lang tråd, ikke overdriv. Dra tråden i bivoks for at den skal smyge gjennom sømhullene lettere.
To hull fram, og et tilbake. Ikke stramme så jekslene faller ut. Smygesting rundt eikene. Hemmeligheten med all håndsøm i lær er å repetere håndbevegelsene mest mulig likt på hvert sting. Jeg laga en jigg av et par trebiter og et penselskaft som ble tredd gjennom senterhullet i rattet, som dermed fikk snurra rundt på bordkanten omtrent som et sykkelhjul, i akkurat rett høyde.
Zen etter få sting. Indian Chai Tea ved siden av er noe av det beste som ikke hjelper noe som helst. Djupe pust med magen. Ups, der var første trådlengden brukt. Hva nå? Knute inne i læret, bak sømmen. Ny tråd også helt ute av syne. Overraskende positiv opplevelse med den sømmen. Og har du sett – den gjør akkurat det den skal – presser snittkantene i læret mot hverandre.
Fingertuppfølelse av luksus og djup lommebok. Noe helt annet å holde i enn den sørgelige, kromgarva, oppflisa elendigheten som nå ligger i søppelbøtta.
Ferdig, hva tok det? Fire-fem timer fordelt på omtrent like mange kvelder. Noen tekopper.
Nå gjenstår bare en tyrkisk knop på hver eke. Trefold rundt, som finale på lærstrømpen. Jadda! Èn til, litt større, for å markere toppunktet på rattet når roret står i null. Det får vente til i mai, når båt og ratt er gjenforent, og igjen ligger og flyter i småländsk vårsol.
Legg igjen en kommentar