Harstadregattaen revisited

Villandas innsats i Harstadregattaen kan oppsummeres på to måter: Kanonstart og smal tabbekvote

Vi skal ikke klage på at tabbekvota var for smal. Det var heller tabbene som var for mange.

Vi traff startplanken med ca ti sekunders margin, og var over linja før noen rakk å spøtte to ganger i le. Med nordvesten over babordshalsen valgte vi en bane litt høyere enn resten av feltet, og beholdt spinnakeren under dekk. Resten av feltet heiste alt som var av duk, og la seg lavere.

Vi ledet! Lasta alt ledig kjøtt på lo rekke og dro fra feltet helt fram til vinden tørna tørna og vi govva med ett på en høy kryss noen mil fra første rundingsmerke, Bispeflua SØ av Senja, en stake med noen steiner rundt.

Da begynte problemene. Vi trimma og trimma og trimma, men fikk ingen power i båten, og lurka med fem knop og masse avdrift. Vinden var økt og sjøen toppa seg til skikkelig slamresjø.

Trimboka gir fasiten her vi sitter varmt og godt lenge etter målgang – vi trimma oss bort. I stedet for å slippe toppen av genoaen ut i topp ved å kjøre skjøteløperen så langt bak som mulig og la skiten blafre, stengte vi inn toppen og satte alt tait, jo mer vi dreiv av jo taitere satte vi det, og sånn holdt vi på. Storseilet var naturligvis strukket paddeflatt.

Ok. Vi karra oss rundt etter hvert. To Elan 37’er tok innersvingen på oss, og vi runda som tredje båt. På unnafuring mot vest var det bare å heise spinnakeren, men vi venta litt, for å se om vi ikke hadde mer å hente ved å krysse oss unna med store seil i stedet.

Det hadde vi ikke. Ola fikk ordre om å heise, og snart etter sto den som en oversaiza hvitveis inn i midnattssola. Det var da vi oppdaga neste rundingsmerke, et avgrensningsmerke som vi skulle ha om på styrbord.

Den lå nå til babord.

Mye arma og bein senere, snurr og tilbake på rettsida av merket. Et skjøtehorn på en spinnaker gikk, et par båter passerte oss (minst to ble minst like overraska over at merket lå ute av kurs som oss, også). Etter en artig halvvindsduell mot Baark, heiste vi spinnaker igjen og reiv like godt hele hjørnet av på lettvindsspinnakern, og pensjonerte den midlertidig. Ny spinnaker opp.

Da daua vinden.

Helt, totalt og fullstendig. Det seeeeeig med 0,3 knop gjennom natta. Ved femtida på morran rak vi rundt merket utafor Krøttøy.

For ei natt. Andfjorden lå som et hamra sølvfat og duva, duva og duva, forskremte lunder dykka og plaska, disen viska ut skillet mellom himmel og hav i nord, ut fjorden, mot nordpolen. Sola skein lavt, kjølig først – skjønt gradestokken var knapt neom ti grader, siden dro den seg opp over himmelhvelven og dro på litt steik, vi kokte sjølkokmat fått i gave fra Forsvaret, tygde snæks, slabra skitprat og duppa en halvtime på le dekk. Så en halvtime på lo…

Utpå morrakvisten friskna det såpass på fra sørvest at spinnakeren slo mage på seg, og vi valgte bane utafor – på østsia av Sandsøy, dels fordi landskapet er åpnere, dels fordi Sandsøysundet er trangere og dikterer kurs i lange strekk av gangen. Jeg frykta dessuten at det på regjerende vindretning ville være i sort vindgryte for sørenden av Sandsøya.

Det kunne vel bli hipp som happ. På utsida hadde vi i alle fall muligheten av å skjære litt unna vinden, krysse oss unnavinds nedover fjorden, og skru ‘an inn øst av Måga og inn til mål i byen.

Vi landa som båt nummer fem eller seks eller noe slikt – håpløst i atterleksa, men noen erfaringer rikere.

Som kjent har vonde erfaringer den egenskapen at de styrker vettet, og vettet om bord i Villanda var på en riktig styrketrening denne fredagsnatta i juni. Skprn var ikke på g, for å si det mildt. Mannskapet er unnskyldt, de gjorde bare som skprn sa, og gutan seilte knallbra i lange strekk.

Med vårt ekstreme lysttall ble vi enkle å ta.

Men vi blir litt vanskeligere neste gang…

Blogged with the Flock Browser

Legg inn en kommentar